Endetarmsfremfall
Det skilles mellom de to typene endetarmsfremfall analprolaps og rektumprolaps. Mens et analprolaps kan stikke ut 1-2 cm, så kan et rektumprolaps bli opptil 10 cm langt.
Hva er endetarmsfremfall?
Nedfall av endetarm
Endetarmsfremfall (endetarmsprolaps) omfatter analprolaps og rektumprolaps. Analprolaps vil si at hud og slimhinne fra nederste del av endetarmen kommer ut gjennom analåpningen - maks 2 cm, mens rektumprolaps er betegnelsen dersom større deler av endetarmen (alle lagene i tarmveggen) vrenges ut - inntil 10 cm.
Endetarmsfremfall er ingen hyppig tilstand. Den forekommer oftest hos eldre kvinner, men den kan forekomme i alle aldre hos både menn og kvinner. Antall nye tilfeller per år oppgis til 0,2-0,4 prosent. Forekomsten øker med alderen.
Årsak
Årsaken er en svakhet i tarmveggen i kombinasjon med høyt trykk i endetarmen. Den øvre delen av endetarmen vrenger seg inn i den nederste delen av endetarmen (tarmen "teleskoperes"). Tidlig i forløpet merkes ingenting, men over tid vil dette prolapset trenge lengre og lengre ned i endetarmen og lukkemuskulaturen svekkes. På et tidspunkt vil prolapset trenge ut gjennom endetarmsåpningen.
Forstoppelse er en viktig underliggende årsak. Mange av pasientene med analprolaps har hemoroider (utposninger på vener i området).
Andre disponerende faktorer for rektumprolaps er alder over 40 år, kvinne, vaginale fødsler - risikoen øker med flere fødsler, rifter i forbindelse med fødselen, tidligere bekkenkirurgi, kronisk forstoppelse, kronisk diaré og dysfunksjon i bekkenbunnsmuskulaturen.
Symptomer og tegn
Rektalprolaps er gjennomgående en mer plagsom tilstand enn analprolaps. Det fremste symptomet er at man merker at noe av tarmen vrenger seg ut når man er på do eller i andre situasjoner hvor trykket i magen øker (for eksempel ved hosting, huksitting eller langvarig ståing). Ubehag, lettblødende slimhinne, økt væsking ut av endetarmen og lekkasje av avføring er vanlige symptomer. Sårhet og kløe i området kan oppstå på grunn av vedvarende fuktighet og vansker med å opprettholde en tilfredsstillende hygiene.
Hos personer med rektalprolaps kan avføringsmønsteret endres og noen klarer ikke å holde på luft og avføring - de får analinkontinens. Det foreligger hos opptil 75 prosent av dem med rektumprolaps. En situasjon som svekker livskvaliteten og kan føre til sosial isolasjon.
Diagnosen
Legen kartlegger symptomene og plagene i sykehistorien. Diagnosen stilles som regel ved inspeksjon av endetarmsåpningen, der prolapset kommer frem når pasienten står eller setter seg på huk. Dersom det blir akuelt med operasjon, kan tilleggsundersøkelser som røntgen, endoskopi, MR og trykkmålinger bli aktuelle.
Behandling
Analprolaps
Ved analprolaps bør du unngå aktiviteter som øker trykket i endetarmen, blant annet tung bæring og mye pressing når du sitter på toalettet. Forstoppelse kan reduseres gjennom rikelig væskeinntak, fiberrik mat, gode toalettvaner og eventuelt avføringsmidler. Dersom slimhinnen kommer ut ved avføring, kan det hjelpe å forsiktig dytte denne på plass med fingrene med toalettpapiret imellom.
Analprolaps kan forsøksvis behandles med hydrokortison salve. Ved uttalte plager kan kirurgisk behandling være aktuelt.
Rektumprolaps
Rektalprolaps bør opereres. Uten inngrep vil plagene tilta. Ulike kirurgiske metoder benyttes, men det finnes ikke god forskning som kan avgjøre hvilken metode som er best.
En type inngrep som fortrinnsvis utføres på eldre personer, er å fjerne den "overflødige" delen av slimhinnen. I andre tilfeller fjernes alle vegglag av tarmen som opereres vekk.
Hos yngre personer foretrekker man som regel å gjøre rektopexi. Disse personene har et mindre uttalt prolaps og kraften i lukkemuskelen er tilfredsstillende. Inngrepet utføres vanligvis gjennom laparoskop. Rektum "trekkes opp" og festes til halebeinet (sakrum).
Det er færre tilbakefall etter rektopexi (under 10 prosent) enn etter andre behandlingsmetoder.
Dette dokumentet er basert på det profesjonelle dokumentet "Endetarmsframfall